andreasibrasil

Nå skal jeg da prøve å legge ut litt om min erfaring om det å være utvekslingsstudent. Her er det mye tekst, kanskje litt hulter til bulter, men dette er mine erfaringer og hvordan jeg har opplevd året mitt i en relativt kort form. Kunne sikkert skrevet en liten bok av alle inntrykkene mine og alt jeg har opplevd.

 

Det å være utvekslingsstudent er en ekstremt bra opplevelse. Uansett om du er bombesikker på at du vil dra, eller om du er usikker som bare fy, så går det seg til.

 

Når jeg dro fra Norge 28. Juli 2011 så hadde jeg en liten klump i magen, og satt med spørsmålet; «er dette det riktige å gjøre?». Jeg hadde jo bestemt meg for at jeg skal i hvertfall prøve, og går det ikke så går det ikke, og da slenger jeg meg på et fly hjem og finner på noe smart.

 

Og det var jo nesten slik at jeg gjorde det. Jeg havnet hos en familie jeg ikke fungerte med, og i en by som er noe av det tristeste jeg har vært borti. På skolen snakket ikke en eneste person engelsk, så all kommunikasjon foregikk enten ved Google Translate eller pinlig bruk av ordboka.

 

Jeg husker andre eller tredje dag på skolen, jeg sitter og «snakker» med ei som ville være super-venn og kjenner noen prikker meg på skulderen. Jeg snur meg rundt og forstår såppas at ei i klassen ønsker å låne ordboka mi, så den låner jeg jo gjerne ut. Og mer hørte jeg ikke fra den fronten før 30 minutter senere da hun kommer med resultatet. Hun begynner ivrig å bla i ordboka fra ord til ord og former en setning. Det hun da så ivrig prøvde å gjøre, en person jeg aldri har snakket med før, var å invitere meg til bursdagsselskapet til lillesøsteren som fylte syv år. Super klein så klarer jeg å stokke fram på verdens mest gebrokne portugisisk at jeg må hjem for å vaske bikkja, og at jeg dessverre ikke kan komme. Tappert forsøk, det skal hun ihvertfall ha!

 

Kommunikasjon er jo veldig viktig. I byen jeg bodde i var jeg jo sammen med to andre utvekslingsstudenter, en italiener og en mexikaner. Begge kunne jo veldig greit å snakke engelsk, men de hadde fått det for seg slik at jeg måtte begynne å snakke portugisisk med en eneste gang, derfor sa de så mye som at de ikke kom til å snakke mer engelsk med meg, for jeg måtte lære portugisisk. Mer hørte jeg ikke fra den fronten. Og begge de snakket jo allerede bra portugisisk, for både mexikansk og italiensk er ganske likt portugisisk. Så når alle samlet seg på ettermiddagen for å drikke tereré, så sitter de og ler og snakker med de andre, mens jeg sitter der og stirrer ut i luften og lurer på hvor fort skyene beveger seg.

 

Og nettopp dette gjør jo at du føler deg så alene. Når du ikke har noen å snakke med. Når du sitter der med følelsen av at du er verdens største taper, at ingen liker deg. Du har helst lyst å grave et hull i bakken og bare gjemme deg. I denne perioden var jeg så langt nede at bare det å se et bilde av familien i Norge kunne få meg til å grine i timer. Jeg var heller ikke langt unna å booke flybilletten hjem igjen. Jeg husker en telefonsamtale med min far hvor jeg sa; «pappa, hvis det her ikke blir bedre, er det greit at jeg kommer hjem da?». «Jada, gutten min», sa min far «det er helt greit».

 

Det gikk jo ikke en dag uten at jeg tenkte på å dra hjem, men jeg fikk mye kloke ord fra overalt, så jeg bestemte meg for at dette skal jeg greie.

 

Det er jo når man har lyst å gi opp man har potensiale til å vokse mest. Det er når man føler at all luften er blitt slått ut og man ligger alene på bakken og kaver at man må trekke pusten, reise seg opp og prøve på nytt. Om man faller på nytt, så reiser man seg igjen og kommer tilbake enda sterkere enn forrige gang. Når man er på bunnen kan det bare gå oppover!

 

Men jeg kom meg jo gjennom den dårlige perioden. Jeg skjønte det at språket er jo faktisk nøkkelen til alt. Greier du å snakke språket så blir ting så mye lettere. Jeg har ikke ord for hvor viktig språket er, annet enn LÆR DET! Jeg skjønte også det at hvis du har planer om å bli kjent med noen i det hele tatt så må du ta deg tid til å snakke om ting som normalt ikke bryr deg i det hele tatt. Du må ta deg tid til å spørre ut folk om hva de liker å spise til middag, hvor mange par med sko de har og om de har planer om å gifte seg og få unger i framtiden. Dette er da gjerne temaer du må ut på ganske tidlig. Du må svare 1000 ganger på samme spørsmål. Du må forvente at folk behandler deg som en fem-åring, ni måneder ut i oppholdet. Du må rett og slett være forberedt på å svare på alt. Eller enda bedre, forbered deg på alt, for du vet ALDRI hva du kan møte på i den store verden.

 

Men da igjen da. Og nå skal jeg motsi meg på en måte. Allerede før jeg dro på pre-orientering, på AFS-møtene en sen mandagskveld på Molde VGS, til og med før jeg søkte hørte jeg tidligere studenter snakke om at de angret så mye på at de ikke begynte å snakke språket tidligere. De sa at de angret på at de snakket så mye engelsk. Da er det jeg sier; å begynne å angre på det er helt idiotisk. Om du er så heldig å finne noen som snakker engelsk, så for all del, strekk deg etter den personen, snakk engelsk med vedkomne og når du begynner å lære deg språket så legger du om. Da har du allerede en venn, som kan hjelpe deg videre med å lære språket, i stedet for å sitte der som en idiot et par måneder ut i året, uten venner, men med en grei forståelse av språket. Da, etter min mening, er det bedre å allerede ha en venn eller ti og en middels forståelse av språket, enn å sitte der uten noe. Det handler om å gripe muligheten og interessen fra de «lokale». Og den muligheten og interessen er ikke der fem-seks måneder ut i året. Man må strekke seg etter de man har mulighet til å bli kjent med tidlig i året. For det hjelper deg så mye, senere i oppholdet. Konklusjonen min blir da; snakk det språket du har mulighet til å snakke, for å bli kjent med andre. For det er jo det det handler om, nettopp det å skape internasjonale bånd og vennskap.

 

Og nå sitter jeg her, med mindre enn to måneder igjen. Det hadde jeg aldri trodd etter min første måned. Men slik er det med de fleste, tror jeg. De fleste kommer til å ha det vanskelig den første måneden. Du kommer til å savne trygge, gode Norge. Men det kommer til å bli bedre. Du får så mye mer, du vokser så mye mer på å bare ta sjansen på å komme deg ut i verden det ene året. Norge er det samme som når du forlot det. Jeg fikk byttet by, fikk ny familie, nye venner, ny skole, og alt ble så mye bedre. Sannheten er at det har vært vanskelig, men samtidig så har det vært så fantastisk. Jeg har gjort så mye mer enn jeg trodde jeg kom til å gjøre. Jeg har vokst så mye som et menneske. Jeg har reist rundt og sett flere plasser i år, enn de fleste kommer til å gjøre på 10 år. Jeg har fått venner over hele verden. Jeg har ikke bare en familie, jeg har to. Jeg har hatt et av de beste årene i livet. Og jeg hadde lett gjort det igjen om jeg hadde fått sjansen.

 

-Hyld out.

 

PS: Om du faktisk har tatt deg tid til å lese alt så setter jeg pris på det!

Ting jeg gleder meg til når jeg kommer hjem.

 

Nå er det da under to måneder til jeg kommer hjem til Norge. Og det er jo en rekke ting jeg gleder meg til å komme hjem til. Familie, venner og kjente fjes overalt. Fisking, stadion og byen min. Tro det eller ei, jeg gleder meg faktisk til å komme hjem til Molde. Det hadde jeg nok ikke sagt for ni måneder siden. Ikke forstå meg feil, jeg stor koser meg og har det helt fantastisk her i Brasil. Men det er noe med det å komme hjem, til plassen hvor du har vokst opp, plassen du elsker, men alikevel hater.

 

Mest av alt gleder jeg meg til å komme hjem til familien.  
 

Jeg gleder meg til å komme hjem til denne fantastiske gjengen.  

Gleder meg ekstremt til å komme hjem til min bestevenn.

Denne karen skal det også bli veldig godt å komme hjem til.

Elise blir det også godt å møte igjen

Gleder meg til å komme hjem til mine to gode venner og slenge snøret i sjøen igjen!

Norsk mat, den beste i hele verden!

Dette synet blir det kjekt å komme hjem til.

Jeg gleder meg rett og slett til å komme hjem.

Sees om under to måneder!

-Hyld out.

PS: Hadde egentlig planer om å ha en syk bloggmånede, men når blogg.no ikke lar meg logge inn så blir stemningen meget laber, så vi får se hvor de planene ender. Men mest sannsynlig blogges det, så lenge blogg.no lar meg logge inn. 

 

 

 

 

Da har tiden kommet for at bildene fra Florianopolis skal legges ut. Jeg hadde en helt fantastisk "ferie" fra "ferieåret". Vi var i Florianopolis i 10 dager. Bodde i et område som heter Jurerê Internacional, ca. 200 meter fra stranda med samme navn. Kan og legge til at været var ganske så labert, kun 4 av 10 dager med sol. Men til tross for været så var turen knallbra! Det er en del bilder, så her blir det bildehistore. Nesten som en bildebok for barn. 

 

Velkommen til Florianopolis, og Praia Jurerê Internacional, stedet hvor det eneste høyere enn sexfaktor er solfaktor. Dette er stranden du kommer til for å bli fotografert, så her oser det av kjendiser og modeller og sånne rike folk. 

I Jurerê finner man hus som dette overalt. I hus som dette bor gjerne rikinger som kun kommer en gang i året, nemmelig rundt jul og nyttår. Det brukes altså 2 uker i året. Kjempelogisk.

Her er vi på en restaurant av et eller annet slag. 

Her er alle veldig fornøyd etter å ha spist en veldig god middag.

Dette er restauraten. Meget komfortable omgivelser. 

Et nytt hus. Det lignet på et palass.

Her befinner vi på et show av et slag. Artig var det!

Meg og min gode venn Vinícius.

Nyttårsaften. Meg og min vertsbror poserer for kamera. 

Vertsfar, meg og vertsbror. 

Vertsfar, meg, Marco og Mariana

Vertsmor, Marco, meg, Vertsfar og Mariana. Kunne ikke hatt en bedre vertsfamilie.

Meg, Marco og Mariana

Viní, meg, Mariana, Isadora, Renata og Marco. Alle ungene.

Meg og Thiaginho. Klassefyr!

Vertsbror entrer den nye Laborghinien.

Vi hadde en dag på en beachclub kalt "P12". Meget opplevelsesrik dag.

Slik så det altså ut, galskap uten grenser. 

Enda et utsiktsbilde. Fin plass.

Plutselig begynte det å fly puter. Det ble rett og slett en episk putekrig.

Bassenget var til slutt fyllt med puter, meget underholdende!

Renata, Isadora, meg og Barbara, kjæresten til Marco. 

Baza, Marco, vertsmor, Mariana, Isadora, Renata og meg.

Slækkern på stranda. 

Vertsmor, Isadora, meg og Mariana.

Her er vi på sightseeing, rullet rundt i en liten Golf. Fantastisk!

Dagens første strand. Rolig og pen strand!

Enda mer strand. 

Meg og min vertsfar, Antonio, klassefyr!

Marco, Meg og Mariana. 

En innlandssjø, sjarmerende plass.

Vertsmor, meg og Mariana.

Her poserer jeg og Marco for kameraet. En kreativ posering. 

Dagens andre strand. På denne stranden holdt alle som surfet til på. Store bølger og mange surfere.

Samme strand, annen vinkel. Fantastisk plass. 

Litt annen vinkel. 

Den andre siden av samme strand. 

Hele stranden. Begynner å bli nok bilder nå.

En ørken, midt i ingenmannsland. Det er en såkalt vandrende ørken, som flytter seg fra tid til annen. 

Som annonsert har jeg vært på David Guetta show. Her bilde av kongen selv.

Her bodde jeg altså. Meget brukbar plass å bo på. Hvis noen er gira på å ta en tur hit så stiller jeg lett!

Her chiller man godt, det gjør hvertfall sjefen til venstre i bildet!

Her er bilde fra 30 minutter før vi drar. En liten situasjon, mye bagasje, ingen mennesker. Midt i blinken!

 

Og det var det. Florianopolis var og er en plass verdt å besøke, da helst i November - Januar, når det er sommer. Tar gjerne turen tilbake hvis noen er med! 

Da har jeg ikke noe mer å si. Jeg er lei. Snakkes.

-Hyld out.

Da tenkte jeg å få ut fingeren og vise dere de siste tre månedene av mitt liv i bilder. Tenkte og å lage et innlegg med bilder fra Florianopolis, så det skal komme det og! Jeg har jo vært med på litt av hvert, vært her og der og gjort det og det, så da skal vi få sett hva jeg har gjort på. 

Først starter jeg med dette fantastiske bildet. Det viser en solnedgang.

Her befinner vi oss på en Churrasco. God stemning.

Jeg har delatt på "graduation". Veldig artig opplevelse.

Dette er meg og Alihan etter endt uteksaminering. Steming, enda bedre.

Og etter Graduation var det jo selvfølgelig Graduation-party. Her med min vertsbror og vertsmor.

Samme anledning. Vertsbror, meg og vertssøster.

Vertsfar, vertsmor og meg. 

En fin dag. Simpsons-skyer som vi så fint kaller det i Djupdalen.

Vi hadde en talent greie på skolen, der mange sang og spilte. Her er alle utvekslingsstudentene på skolen.

Her spiller Alihan.

Her er vår meget spreke koordinador. 

Felipe, Amanda og meg. 

Jeg fikk en pakke fra Norge med mange gode saker. 

Her er vi på nok en Churrasco. Marco, João og Giovanni. 

Slik griller man i Brasil. Kjøtt. Nam.

En bursdag. 

Dro på en random konsert. Meget middels.

Møtte verdensmesteren i Jiu Jitsu, som også er sønnen av han som eier plassen jeg trener Mui Thai.

Jeg har vært i bursdagen til disse to.

Jeg har og vært i AFS-møte, men det gidder jeg ikke å laste opp bilder av.
Min vertsbror fylte 18 år. Gratulerer med det!

Jeg fikk enda en pakke fra Norge. Og ja, bamsen min er her fortsatt.

Også var det fint vær. Da var vi ute og gjorde ting.

Før jul hadde jeg juleverksted for meg selv. Det ble ganske vellykket. 

Juletreet på shoppingsenteret!  Det skulle egentlig være i huset vårt, men det var for stort.

En fin jul. 

Vbror, vsøster, meg og vmor. Stemning type jul i Brasil.

Her har jeg laget en spesialitet fra Hansbakken 6. Kylling og potetstappe.

Alle er spente på maten. Det virket som om de likte det og, for etter middagen var all maten borte.

Her er vi på en fest/churrasco/bursdag. Er ikke sikker på hva det var. Vsøster, Isabela, meg og Ana.

Meg og Alihan. En av de første dagene på skolen. 

Frankrike, Brasil, Brasil, Østerrike, Norge og Mexico.

Meg, Ali, Zoë og Ceci. På en bar. God stemning. 

Nå har jeg jobbet med dette innlegget i noen timer, så dere bør faen meg være takknemmelig. 

Takk for meg. PS: etter dagens arbeidsøkt kan det ta en liten stund til neste innlegg kommer. Men det skal komme. En gang. 

-Hyld out

 

Jeg tenkte i dette øyeblikk å dele en liten, kjær barndomshistore som jeg så vagt mener å huske. Dette er historien om hvordan min mor forklarte en ung Hyldbakk hvorfor undertegnede ikke fikk lov å spise peanøtter.
Det hadde seg slik, eller det har seg slik at min far er veldig glad i peanøtter. Han kan identifisere en peanøtts opprinnelse, altså hvilket merke nøtten kommer fra, bare ved å smake. Denne unge Hyldbakk hadde den gang meget lyst å gjøre som sin far, og spise peanøtter, som en mann.
Jeg mener å huske at det hele forspilte seg på kjøkkenet. Den yngre meg hadde slept en stol bort til kjøleskapet for å få tilgang til det beryktede godteskapet, som befant seg, og enda befinner seg, på toppen av kjøleskapet. Jeg klatret opp på stolen og strakk meg så lang jeg var for å rekke håndtaket som åpnet døren til den hellige gral. Sakte, men sikkert fikk jeg åpnet denne døren. Men min mor stoppet meg i ugjerningen. Ung som jeg den gang var, spurte jeg min mor tappert om tillatelse til å spise peanøtter. «Nei» var svaret jeg fikk. Og som jeg da, og fortsatt sikkert er, var jeg nysgjerrig og ville jeg ha en grunn. «Hvorfor?» spurte jeg, og satte meg ned for å markere territorium. «Fordi du er for ung enda» svarte min mor, «du kan sette fast peanøttene i halsen, eller enda verre, svelge vrangt og få peanøttbiter i lungene». Kommende setning liker jeg å tro jeg brukte mange ganger da jeg var mindre. «Men pappa gjør det jo!» Og vis som min mor var, og fortsatt er satte hun spiker'n i kista og sa; «Men din far er voksen, og har større lunger enn deg, så han kan hoste opp bitene hvis de setter seg i halsen eller detter ned i lungene».
Siden hørte jeg ikke mer om den saken og visste det at visdommen min mor hadde gitt meg var sanne ord.

Kommer snart tilbake med fine historier, fantastiske bilder og mange flere rare ord, som bobler i mitt hode.

Stay tuned. Hyld out.

Da var juleaften overstått. Veldig kjekk opplevelse å få med seg. Utrolig forskjellig fra hvordan vi feirer jul i Norge. Den største forskjellen er jo det at det ikke er snø eller kaldt, for her er det jo sol og 40 varme. Ingen tar på seg skikkelige finklær, her kan man møte opp med shorts og tskjorte uten at en sjel kommer til å si noe som helst. Jeg prøvde så godt som det var å overholde en norsk stil og tok på meg dress. Det ble etterhvert litt ensomt å være eneste med dress, men sånn er det å være norsk. I tillegg gjør de ikke noe stort av gaveutdelingen. Her deler man ut alle gavene fort som fy og er ferdig med det på 10 minutter. Og sist, men ikke minst så drar man gjerne ut å fester når man er ferdig med gavene, og i mitt tilfelle inget unntak. 

Jeg skal innrømme det at jeg savnet kjære Norge og den norske julen, men jeg har jo en livstid igjen med norsk jul, så det å tilbringe en i et annet land var ikke så vanskelig. Jeg blir jo tatt godt vare på her og det er alt som trengs for å trives godt! Jeg har en vertsfamile som stiller med åpne armer og tar vare på meg som en av sine egne og det varmer jo ekstra godt i tider som disse. 

 

Marco, Leo, vertsmor og meg.

Alle sammen.

Årets juletre, jeg synes det ble ganske bra igrunn.

Marco, Mariana, meg og vertsmor, Silvia.

Min vertfar, Antonio aka Tonino, holder en aldri så liten juletale. 

Min jul i år var ganske så bra. Nyter livet ganske så godt. Drar på ferie i morgen. Slenger meg på flyet til Florianopolis, gleder meg veldig mye. Ser fram til å tilbringe nyttårsaften på en strand. I tillegg skal jeg på David Guetta show 5. Januar, det gleder jeg meg og veldig mye til.

Tenkte å lage et lite bildeinnlegg om hva jeg har gjort de siste to månedene, men det kommer nok ikke før neste år. 

Og med det så avslutter jeg med å ønske alle en god jul og et godt nytt år. Snakkes i 2012.

-Hyld out

Da har det seg saann at min kjaere, trofaste Acer har bestemt seg for aa bryte sammen. Den tok soergelig kvelden for omkring 3 uker siden. Min kjaere Acer skal om ganske kort tid sendes til Norge for intensive reperasjonsoekter. Men i disse ulykkelige tider, finnes det et lys i enden av tunellen. Min kjaere far skal nemmelig sende en ny Acer. Tusen takk for det paps! Men, de soergelige nyhetene er ikke helt over enda. Siden jeg ikke har en data blir det vanskelig aa blogge, saa jeg maa rett og slett ta en pause. Satser paa aa vaere oppe aa gaa en gang i Desember, kanskje Januar. Og da skal jeg proeve aa bli litt flinkere aa blogge!

I tillegg har jeg gaatt til innkjoep av et kamera av type Nikon D3100. Veldig fornoeyd med det! Da blir det ogsaa fine fotografier. Saa sett i det store bilder har dere mye aa se fram til!

Til slutt tenkte jeg aa si at jeg har det bra, koser meg veldig mye i Brasil. 2 uker til sommerferie. Gleder meg som en unge paa juleaften! Apropos jul, det er jo ikke lenge til. Det skal bli spennende aa feire jul i et nytt land. Og etter jul kommer nyttaarsaften. Og den skal feires paa en plass som heter Florianopolis. Slenger med en liten film av den hvis jeg finner ut hvordan jeg gjoer det.

http://www.youtube.com/watch?v=Jx0kCrD7QRA

Jeg fant dessverre ikke det ut, saa det ble en link til Youtube i stedet for. 

Og med det takker jeg for meg, ogsaa snakkes vi om en maanede eller noe i den duren!

-Hyld out!

Da har jeg endelig bestemt meg for å få ut fingeren og få skrevet noen ord. Ja, jeg er i live. Jeg har det for øyeblikket veldig bra. Og ja, jeg lærer stadig nye ting om meg selv, blant annet at jeg er en lat dritt som hater kleine spørsmål og situasjoner. Hvis det hadde vært opp til meg ville jeg sittet i et mørkt hjørne for meg selv med dataen og lest artige.no, mylifeisaverage.com, fmylife.com og dearblankpleaseblank.com hele dagen.

Og ja, Sofie Bendixen, i dette tilfellet kan man bruke tabuordet "slask". 

Men det har seg da uheldigvis slik at asosiale unger også må ut en gang i blant. For å nevne noe så går jeg på et treningsenter for å ta opp kampen mot kiloene, for AFS betyr jo faktisk Another Fat Student. Men jeg velger å tro, hvertfall litt, at samtlige vekter som finnes på den sørligehalvkule er feil. I tillegg så drar jeg jo hit og dit og overalt. 

Jeg lærer meg stadig mer portugisisk, og fikk faktisk heftig med komplimenter på hvor flink jeg var her om dagen, da jeg og Marco var på besøk hos slektninger i Dourados. Kort og greit så går alt bra, jeg er lat og livet er absolutt bra!

Her var jeg på skolen for å grille. Og nei, det er ikke snakk om grillpølser her i gården. Her går det i kjøtt. NAM!

Her befinner jeg meg i en bursdagssammenkomst. Hyggelig kveld. Personen som viser peacetegnet er bursdagsbarnet. 

Her har jeg tatt turen til Dourados. Var på familiebesøk. Spilte i dette tilfellet fotball, noe som var ekstremt hyggelig.

VI dro på kino og så "De tre muskiterer". Vel og merke på portugisisk, uten tekst. Etter filmen "fant" vi en grei pose med popcorn.

Vi dro på rundttur i Dourados, her i bildet befinner vi oss utenfor det lokale universitetet. 

De har til og med en flyplass. 

Ikke nok med det, de har en skikkelig fotballstadion og. Litt slitt, vel og merke.

Og plutselig så vi røyk. Og før vi visste ordet av det...

Var millitæret på plass. Men det var visst bare "for show".

Det viste seg også at røyken kom fra denne fabrikken. 

Etter rundturen dro vi hit. Vet ikke helt hva det var, men det minnet meg om jazzen i Molde, fullt av jalla greier. 

Fant meg en ny frukt som var veldig godt og veldig sunn. Men jeg husker ikke hva den heter da..

Og her om dagen befant jeg meg på et bakeri, da plutselig en småfeit magedanserinne prøvde å trollbinde publikum, med heller liten suksess.

Jeg har og vært på kino noen ganger, vært med på slektstreff, men da husket jeg rett og slett ikke å ta bilder. Eller så orket jeg ikke, er litt usikker. 

Så, om noen har ønsker om hva jeg skal blogge om, så er det fullt lovlig å legge igjen et lite ønske i kommentarfeltet. Jeg er foreløbig ganske blank på hva jeg skal skrive om, så noen forslag hadde vært greit.
Framtidige planer går ut på å få skaffet meg et speilreflekskamera, men det er ikke så enkelt i et land som Brasil. Så når jeg får gjort det, skal jeg bli hobbyfotograf.

Takk for meg.

-Andreas, lat utvekslingsstudent/slask

 

Ja, da var vi her igjen da. Har egentlig ikke så alt for mye på hjertet akkurat nå bortsett fra at jeg er på full fart inn i hverdagslivet. Begynner å få dagligdagse rutiner som forsåvidt er ganske greit for min del. Type stå opp, spise frokost, skole, spise lunch, sove/se på tv, spise igjen, trene, spise enda mer og sove. 

Til opplysning gjør jeg absolutt ingenting på skolen. Jeg kommer setter meg ned, tar fram mobilen og spiller Angry Birds. Bøker har jeg nemmelig ikke enda, og på skolen jeg går på aksepteres det ikke at det snakkes mens læreren underviser, så da er mulighetene ekstremt få. 

Men derimot en ting som er veldig artig med skolen min er at tredjeåret, hvor jeg går, har utkledningsdag veldig ofte og det finner jo jeg veldig morsomt. De har for eksempel byttet klær, slik at jenter går med gutteklær og omvendt. Og denne uken var inget unntak, nå skulle man nemmelig kle seg ut som et framtidig yrke. Så, jeg slo på stortromma og dro på meg dressen. Dagen ble jo selvfølgelig kjempe morsom, men det var jo selvfølgelig noen pinlige øyeblikk. Det hadde seg nemmelig slik at unge herr Hyldbakk trodde at alle, absolutt alle, kom til å kle seg ut. Det viste seg å være feil.. Når jeg kom på skolen, dette var forresten min tredje dag på denne skolen, så møtte jeg veldig mange iført den vanlige skoleuniformen. "Oi, shit, ka har i gjort no?" tenkte jeg da. Men det gikk bra. Ingen døde og alle var glad. 

 Min kjære klasse. Mange ønsker å bli lege.

Carla, Alihan, meg og Sofia. God steming.

Jeg skal forresten til Rio de Janeiro på Rock in Rio. Herreguuud som jeg gleder meg, kommer til å bli så sykt! Jeg skal prøve å få tatt mange bilder.

Brasilianere er og et veldig festglad folkeslag. Hver helg er det noe forskjellig som skjer. F.eks denne helgen var jeg i tre forskjellige bursdagsselskap. Et på fredag og to på lørdag, så det er full fart hele tiden. Dette passer meg forsåvidt midt i blinken. 

De er og veldig glad i sushi. F.v: Giovanni, Amanda, Bárbara, Marco, Felipe og meg. Finfin gjeng!

I helgen fikk vi besøk av noen slektninger. Slekninger+min vertsfamile+meg.

Neste uke blir det et episk innlegg fra Rio, stay tuned! Jeg kan forresten ikke love når det kommer men det kommer i hvertfall.

- Hyld out